Vi minnes Kong Harald V

På denne dagen, 21 mai, for 100 år siden, lettet Roald Amundsen og fem andre menn med to flybåter fra Ny-Ålesund. Målet var å nå Nordpolen og annektere nytt land for Kong Haakon VII.

Det skulle bli en kamp på liv og død.

Roald Amundsen var besatt av Nordpolen. Likevel dro han først til Sydpolen.

Grunnen til at han ombestemte seg, var at både Fredrick Cook og Robert Peary hevdet at de allerede hadde vært på Nordpolen. Da var det bare ett mål igjen for å gjøre sitt navn udødelig – å bli første mann på Sydpolen!  

«Skulle jeg opprettholde mitt navn som forsker, måtte jeg snarest vinne en sensasjonell seier på en annen måte», skrev Amundsen i sine erindringer. «Jeg besluttet å gjøre et kupp.» 

Berømmelse var viktig for Amundsen.

Amundsen fikk låne polarskipet Fram av Fritjof Nansen for å gjøre en vitenskapelig ekspedisjon til Nordpolen. Her så Amundsen sin kuppmulighet. På Madeira, der de fikk lastet om bord det siste av forsyninger, kunngjorde Amundsen ovenfor mannskapet og sponsorer at de ikke var på vei til Nordpolen, men til Sydpolen. Amundsen nådde Sydpolen 14. desember 1911.

Men Amundsen slapp likevel ikke helt tanken om Nordpolen. Det ble sådd tvil om at Cook og Peary virkelig hadde vært på Nordpolen, slik de hadde hevdet. Amundsen var videre overbevist om at det måtte være land på Nordpolen. Han ville finne dette siste uoppdagede landområdet på jorden og annekterer det i Kong Håkon VII’s navn! Men det var ikke lenger så viktig å nå polpunktet på tradisjonell måte på ski eller med båt. Amundsen fulgte nøye med på utviklingen av ny teknologi, deriblant luftfartsteknologi. Han prøvde ut fly i sine ekspedisjoner i Nordøstpassasjen og ble den første som tok internasjonalt flysertifikat for sivile på norsk jord.

Men så var det å skaffe finansieringen til en slik ekspedisjon da.

Roald Amundsen foran en av flybåtene.

Hvem var disse mennene som Amundsen valgte som deltakere på ekspedisjonen?

I Paris traff han Lincoln Ellsworth. Ellsworth var sønn av en amerikansk, velstående kullgruveeier, godt skolert og bl.a. ingeniør i farens kullgruver. Han hadde stor interesse i polarområdene. I tillegg hadde han ekspedisjonserfaring, flyverferdigheter og trening i navigasjon. Ellsworth tilbød seg å bidra til finansieringen, hvis han selv fikk være med på ekspedisjonen. Videre greidde han å overtale sin far til å bidra, og dermed var to tredjedeler av ekspedisjonen finansiert. Luftseilasforeningen stilte opp med midler og salg av polfrimerkene gav også et bidrag (se faktaboks under).

Nå var ekspedisjonen en realitet.

Til ekspedisjonen valgte Amundsen to Dornier-Wal flybåter, en tysk modell og bygget i Italia, registrert med navnene N24 og N25. Som fører av N25 valgte han Hjalmar Riiser-Larsen.  

Riiser-Larsen ble tidlig interessert i fly. Han var med i det første kullet marineflygere som ble utdannet, og var prøveflyger. Han prøvefløy ulike flytyper, sivile flyruter og ble kjent for sine halsbrekkende flyoppvisninger.

Som flyver av N24, falt valget på Leif Dietrichson. Dietrichson var utdannet flyger, flypioner og sjef for Marinens flyvebåtstasjon i Kristiansand.

Som den ene mekaniker, valgte Amundsen Oskar Omdal. Omdal hadde vært med på Amundsens Maud-ekspedisjon i Alaska som flyger. Omdal var også filmfotograf og gjorde mange filmopptak fra ekspedisjonen. Som den andre mekanikeren valgte Amundsen tyskeren Karl Feucht. Feucht kjente flytypen godt, han arbeidet som mekaniker ved Dornier Wal-fabrikken.

Forsiden av Aftenposten, 22. mai 1925. Hovedoppslag om Amundsen og luftferden mot Nordpolen. 

Flybåtene ble fraktet i flere deler fra Italia til Narvik med jernbane og derfra med båt til Ny-Ålesund. Ny-Ålesund var et strategisk valg som startpunkt for ekspedisjonen, med havn, god logistikk, innkvartering og telegraf slik at man lett kunne holde kontakt med sponsorer og presse. Amundsen var en god venn av Peter S. Brandal som eide Kings Bay, og i ukene før avgang bodde Amundsen direktørvillaen, som i dag har fått navnet Amundsen-villaen. I Ny-Ålesund ble motorer, vinger og propeller montert på flybåtene. 21. mai 1925 var alt klart, værforholdene gode og flyene tok av.

Amundsen skrev i dagboken: «Dagen er kommet! Et deilig sommervær og alle utsikter til en god tur. Vi er nå i formiddag i ferd med å legge siste hånd på verket. Kl. 3 drar vi.»

Neste stop, Nordpolen!

Forsiden av Aftenposten, 19. juni 1925. Hovedoppslag etter at ekspedisjonen returnerte fra isødet. 

Hvordan gikk det så med ekspedisjonsmedlemmene fra N24 og N25?

For fem av medlemmene var ekspedisjonslivet i lufta langt fra slutt.

Roald Amundsen dro på en ny polarekspedisjon allerede året etter. I mai 1926 var han tilbake i Ny-Ålesund. Denne gangen med luftskipet Norge som han, sammen med Ellsworth og Umberto Nobile og 13 andre,  førte over nordpolpunktet til Teller i Alaska og ble de første til å krysse Nordpolen. Da hans venn, Umberto Nobile ble meldt savnet på sin ekspedisjon med luftskipet Italia, også denne ekspedisjonen med start i Ny-Ålesund, organisert Amundsen en redningsaksjon. Med en besetning på fem, dro han fra Tromsø i flyet Latham. Etter tre timer hørte ingen mere fra dem og flyet styrtet sannsynlig i nærheten av Bjørnøya og ble aldri funnet. Amundsen døde i 1928, 55 år gammel.

Lincoln Ellsworth fortsatte med sine ekspedisjonsflygninger. Han deltok i Amundsens ferd med luftskipet Norge over Nordpolen til Teller i Alaska året etter. I 1935 fløy han, sammen med den engelske piloten Herbert Hollick-Kenyon, fra en liten øy ved den nordre kysten av den antarktiske halvøy, tvers over Vest-Antarktis til Rosshavet og ble den første til å fly over begge polene. Ellsworth døde i 1951, 71 år gammel.

Hjalmar Riiser-Larsen fortsatte med flyginger i arktiske strøk. I 1929-1930 deltok han i en ekspedisjon som oppdaget og kartlaga Dronning Maud Land. Under andre verdenskrig var han med å opprette treningsleiren «Little Norway» i Canada og ble til slutt generalmajor i Luftforsvaret i London. Som sivilist etter krigen, var han med å bygge opp SAS og var regiondirektør for SAS i Norge. Riiser-Larsen døde i 1965, 74 år gammel.

Leif Dietrichson ble skuffet da han ikke fikk være navigatør på Amundsens ferd med luftskipet Norge og det sies at det var grunnen til at han trakk seg fra ekspedisjonen. Likevel sa han straks ja til å delta i Amundsens leteaksjon etter Nobile da luftfarsskipet Italia ble meldt savnet, selv om han egentlig hadde planer om å delta på Richard Byrds sydpolekspedisjon.  Dietrichson omkom sammen med Amundsen og fire andre da flyet havarerte ved Bjørnøya. Dietrichson døde i 1928, 37 år gammel.

Oskar Omdal var også med på Amundsens ferd med luftskipet Norge, denne gang som altmuligmann og maskinist. Han ble senere ansatt som flyger for eiendomsinvestoren Frances Wilson Grayson, for å fly over Atlanteren. De trosset værmeldingene og tok av fra New York med kurs for København. Etter å ha satt kursen ut over Atlanterhavet, forsvant flyet sporløst. Omdal døde i 1927, 32 år gammel.

Karl Feucht likte seg ikke noe særlig på drivisen i Polhavet. Etter ekspedisjonens slutt, gikk ha tilbake sin jobb ved flyfabrikken i Italia. Feucht døde i 1954, 60 år gammel.

Flybåten N25 på isen. 

Hva skjedde med N25 etter polferden?

N25 fikk en dramatisk historie på høyde med sin første ekspedisjons-besetning.

Flyet ble fraktet fra Nordaustlandet til Bunnefjorden utenfor Amundsens hjem på Svartskog.  Det ble senere benyttet av den irske piloten Frank Courtney på en testflyging fra Europa, over Atlanteren til New York. Courtney krasj-landet utenfor Newfoundland, besetningen ble reddet etter et døgn i sjøen og flyet ble plukket opp etter fem døgn.

Flyet ble senere solgt til en flyskole i Tyskland. Flyet ble brukt på en vellykket testflyging til Island. Wolfgang von Gronau, som flygeren het, var så fornøyd med flyets egenskaper og gjorde et «Amundsen-kupp». Uten å informere hverken ledelsen ved skolen, luftfartsmyndigheter eller mannskapet før avgang, bestemte han seg for å gjennomføre en testflyging over Atlanteren. 26. august 1929 landet han på Hudsonelven i New York, som det første fly fra Europa.

Flyet havnet senere på museum i München, men ble ødelagt under de alliertes bombing i andre verdenskrig.